Den alvorlege sida av Satinelle-videoen.

Enkelte grupperingar er lette å gleda. Det skal liksom ingenting til før det er mange som går i spinn av glede, til dømes av ein liten reklamesnutt. Ta no desse transane, til dømes. Her er dei vane med at om kvinner vert omtala som at dei liknar på ein transe, så er det ikkje positivt meint. Dersom temaet er bukt i reklame eller andre stadar, så er det helst for å ha noko å le av. Det treng ikkje vera vondt meint, og det er ofte moro, men likevel – du får ikkje noko reellt syn.

Så dukkar det opp ein reklame som tek transar på alvor, og enkelte blir rørt til tårer over kor vakkert det er. Slikt kan få meg til å tenkja etter litt, på korleis situasjonen faktisk er. Eg skulle ønskja at gode artiklar i aviser og blad kunne hjelpa, at TV-program kunne visa litt korleis det er å vera transeperson. Spreia litt opplysning og informasjon. Det er ikkje så mange slike artiklar og program, men dei finst, og eg har fått med meg ein del av dei. Men likevel, det er kanskje slik at folk flest ikkje kan så mykje om transepersonar, ut over at dei eksisterer. Og dermed noko ukjent, kanskje farleg? Noko ein bør halda seg unna, eller kanskje le av, for å “forsvara” seg og kjenna seg trygge?

Så kanskje burde eg ikkje berre kome med ein kort, flåsete kommentar til den reklamefilmen, men heller kommentert han frå ein heilt annan vinkel. No gjorde eg ikkje det. Til gjengjeld vart folka bak Boinkology fascinert, forvirra og nyfikne på filmen og over reaksjonane på denne, og bestemte seg for å finna ut meir om denne personen i filmen. Dei fann ut at vedkommande var Karis, dansaren i musikkvideoen “Filthy/Gorgeous” med Scissor Sisters, og fekk eit intervju med han.

Det var hyggeleg å få sjansen til å visa eit positivt bilete av det å vera ein transeperson, seier Karis, og vera med i ein nyskapande reklamefilm. For det er ikkje berre eit par enkle valg ein har i livet, når det gjeld kven ein er:

“The one really great thing about this ad – well, there are a lot of great things – but for me, now I can speak about how there are just so many more avenues than just tranny or gay boy. It’s nice to be able to educate people that there are more avenues.”

Å ta på seg ei utfordring og læra vekk, det er verkeleg bra. Og det er verd strevet:

“I love doing things that challenge and educate. I’ve gotten so many emails from trannies saying that they never thought they’d see something like this in their lifetime – and that alone is worth all the trouble.”

Les heile intervjuet med Karis.

Open om kven eg er?

Eg skriv at eg har stått fram som den eg er, ein transvestitt. Og det stemmer det – eg har ingen problem å visa meg som dame her eg bur, eller miksa og matcha både klede og kjønnsuttrykk. Likevel, det er tider eg ikkje viser den delen av meg, og eg er forsiktig med kvar eg gir meg til kjenne som transe.

Familien min – foreldre og søsken – både veit og aksepterer den eg er, i alle fall stort sett. Men foreldrene mine og eine søster mi vil ikkje sjå meg som jente; eg er jo guten deira/bror hennar. Så når eg er på besøk heime hjå opphavet så er det som gut, sjølv om eg kan bruka gensrar og bukser frå dameavdelinga.

Ein annan ting er at foreldrene mine er litt redde for kva naboar og kjenningar ville kunna seia om dei fekk veta dette om meg – og så er det enkelte av onklane/tantene mine som kanskje er mindre opne for det som ikkje er heilt A4. Trist, men det kostar meg ikkje noko å ta litt omsyn til dette dei gongane eg er heime. Trass alt, at eg er open om kven eg er er ikkje det same som at eg fortelja eller visa det til alle — berre at eg ikkje skjuler det/lyg om det.